Jippi, jeg har brystkreft!


Folk er faen meg gale, men aller galest er nok vi med en rykende fersk kreftdiagnose. Jeg har alltid ansett meg selv for å være et sånt middels emosjonelt menneske med en rimelig sunn evne til både å la meg begeistre, bli fly forbanna og lei meg uten fullstendig å miste grepet på virkeligheten.

Men etter at jeg fikk kreft ble jeg plutselig redusert til et emosjonelt vrak. En slags middelaldrende emo-kid med litt mer ryddig sveis, men med hjertet i en snor rundt halsen, hudløs, søkende og ikke minst vid åpen for all slags mulig crap det viser seg at folk serverer oss som er alvorlig syke.

aleris2 016

Først var jeg bare i sjokk og grein og grein, så var jeg apatisk og så ble jeg livredd. Emo-karusellen fortsatte å pløye seg gjennom hele registeret i turbotempo helt til jeg plutselig satt på bunnen av en rødvinsflaske og tenkte at hvis dette ikke tar livet av meg så er det egentlig en gave, jeg lærer jo så mye om å være menneske blant andre mennesker…

As if! Åh, fytti grisen, hvorfor står det ingenting i medisinske leksikon om at en alvorlig bivirkning av diagnosen puppekreft er at du blir helt idiot de første ukene? Men der satt jeg da; en lallende selvmedlidende idiot med tilgang til internett og alle velmenende kommentarer som foret min vrangforestilling om at denne kreften, den var kanskje bare til det beste.

Hadde jeg hatt en dollar for hvert eneste «stå på» jeg har mottatt de siste par ukene så hadde jeg lagt meg inn på privatklinikken til Angelina Jolie i Hollywood og tatt femstjerners puppe-operasjon der. Jeg mener, stå på? Hæ? Really? Står jeg ikke på? Burde jeg stå enda mer på enn jeg gjør? Hva burde jeg egentlig stå på?

aleris2 010

Jeg skjønner jo at man mener det godt, men etter stå på nr. 207, begynte jeg å fatte mistanke. Og da «tenk rosa, tenk positivt» ramlet ned i innboksen min på Facebook med masse standardiserte rosa kreftsløyfer, skjønte jeg jo at puppekreften min hadde gitt meg adgangspass til en hel verden av klissete positivitet som jeg tidligere knapt hadde ant at fantes.

Heldigvis tipset en Tarapi-leser meg om fabelaktige Barbara Ehrenreich sin bok: Smile or die – How positive thinking fooled America and the world. Barbara fikk puppekreft og siden hun er Amerikansk der de er enda mer klissete positive enn oss her i kjølige nord, ble hun straks teppebombet av multimillion-tenk-positivt-industrien.

Denne rosaindustrien utmerker seg først og fremst med en veldig militær språkbruk: Du skal kjempe slaget, slåss mot kreften, ta kampen, ut i krigen, stå på. Alt sammen fundert på en allmen, pervertert forståelse av at vi er vår egen lykkes smed, at det er mye vi selv kan gjøre for å bekjempe kreften, at det er vår egen skyld, at du er et dårlig menneske hvis du ikke er så inn i helvete positiv hele tiden.

Men så er det jo ikke så mye du kan gjøre. Så er det faktisk helt forjævlig. Så er det ikke din feil. Puppekreft er vanlig. Mange får det. Og bare legene kan gjøre noe med det.

aleris2 014

Og jeg er allerede positiv. Jeg er positiv av natur. Jeg er allerede en kriger, en sjørøver, en som vet å slåss. Jeg elsker livet og menneskene rundt meg og har aldri vært redd for å vise det. Kreft får meg bare til å elske enda mer. Men nettopp derfor blir jeg forbanna, sint, sur og full av galgenhumor. Det må være lov. Kreft er tross alt ikke noe gøy i det hele tatt uten galgenhumor.

Men så kom den da. Endelig. Beskjeden om at jeg ikke har tegn til spredning. Det var i går. Siden har jeg bare vært sånn: Jippi, jeg har brystkreft! Noe sier meg at denne diagnosen leveres med enda flere billetter til emo-karusellen enn de turene jeg allerede har vært på. Stå på!

 


57 Responses to “Jippi, jeg har brystkreft!”

  1. Mira
    22. mai 2013 at 11:22 #

    Godt skrevet. Til helvete med «stå på», ta kampen» og alt annet møl! Smile or Die er forøvrig en super bok mange burde lese. Men hurra for at kreften ikke har spredd seg! :-)

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 11:28 #

      Ja en helt genial bok, fatter ikke at jeg ikke har kommet over den før, den kom jo i 2010! En skandale! 😉

  2. Rudolfine
    22. mai 2013 at 11:29 #

    Hurra for at kreften ikke har spredd seg!

    En kan tenke positivt og smile, for å ha det bedre med seg selv underveis, kanskje.
    Men en blir ikke frisk av kreft bare av å tenke positivt, nei.

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 11:34 #

      Word! Men hurra for ingen tegn til spredning ja! :-)

  3. Jorunn
    22. mai 2013 at 11:32 #

    Gud bedre, jeg er så enig, så enig, så enig..hvor tar du det dra? Fantastisk skrevet..til helvete med alt rosa pupp sløyfe positiv tenkning fargerike prkåte jeg har min egen kreftbloggdamene..

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 11:35 #

      Haha, velkommen blant oss surmaga gammelrosa galgenhumorister, Jorunn! 😉

      • Jorunn
        22. mai 2013 at 11:46 #

        Å ja, ikke er jeg noen gudinne heller..

  4. Astrid Lie Engelsjor
    22. mai 2013 at 11:49 #

    …og innimellom alle «Elsk deg selv» og «tenk deg frisk og slank og pen»-bøkene, finnes en veldig morsom sitatbok, som heter «Samlede tristesser i utvalg» av en kar som heter Nils-Fredrik Nilsen. Mulig du kjenner til den men her er et par eksempler på ting du kan finne i den: » Ingen sjampo hjelper mot virkelig livløst hår.» eller » Selv den enkleste sjel er det alltid noe vondt i.» eller «Han hadde nådd en alder da det var naturlig å bli revet bort så altfor tidlig» … Kan hende du får et og annet smil om munnen hvis du får tak i den. Hyling og skriking, banning og grining kan hende hjelper litt innimellom også! Heia og hilsen fra meg. PS. En til, sånn på tampen og apropos: «Hun gav oss alltid et vennlig ord for mye» 😉

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 11:52 #

      Haha, ja den boka har jeg faktisk vært borti, Astrid, dritmorsom! :-)

      • Astrid Lie Engelsjor
        22. mai 2013 at 12:15 #

        – Og husk for all del: Det er aldri for sent å gi opp! ;)))

  5. May
    22. mai 2013 at 11:50 #

    Kreft er tross alt ikke noe gøy i det hele tatt uten galgenhumor! Hahahaha! For et utsagn!

    Det gjelder vel å finne en slags balanse i galskapen, mellom tenk positivt for faen og all sorgen. Rett og slett for å klare å holde ut i eget selskap.
    Folk bruker mange feile ord, og sier mye rart man ikke alltid tenker over. Om tanken bak er god så får man noen ganger unskylde klossetheten med ordvalg.
    Men så bra at det ikke var spredning da! Det var iallfall skikkelig positivt! Hurra!

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 11:54 #

      Ja jeg klandrer ingen bortsett fra alle de som tjener penger på å lalle folk inn i illusjonen av at å være så positiv hele tiden kan kurere deg for det faktum at livet ikke er for pyser! 😉

  6. Jonas Å
    22. mai 2013 at 11:55 #

    God bedring, Lene! Bra du har lest Erenreich, hun graver fram skiten blant industrien som ligger bak dette. Se gjerne «Pink Ribbons, Inc.» også, den er ganske opplysende om hva rosa-sløyfe-greia faktisk er… Hva er det man sier? «Alle følelser er riktige følelser».

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 11:57 #

      Takk for tipset, Jonas, den skal jeg sjekke ut 😉

  7. Anna
    22. mai 2013 at 12:03 #

    Blir så provosert av din «stakkars meg, men ikke synes synd på meg på en måte jeg ikke liker» fremtoning at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal ordlegge meg. Vær i det hele tatt glad for noen gidder å ta seg tid til å si stå på! Folk mener deg vel, og folk mener deg vel på den måten man tror er riktig. Hvis du er så smart så skjønner du det og har rom for det, eller i det minste si fra om hvordan du vil folk skal respondere på kreftoffentligheten din. For du skriver vel ikke om det fordi du ikke ønsker en respons eller? Glad du ikke har tegn til spredning. Og håper du holder deg frisk – med formen din kan du fort skremme vett av folk som prøver å være hyggelig mot deg og det kan bli ensomt om det skulle vise seg at du skulle være syk i en lengre periode.

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 12:13 #

      Jeg venta på denne typen kommentar og er faktisk veldig glad for at du leverte den, Anna! :-)

      Jeg mener jeg har prøvd å uttrykke at jeg ikke tar slike ting personlig eller anklager enkeltpersoner på noe vis. Jeg har sagt mange kleine ting til folk i vanskelige situasjoner selv.

      Likevel ønsker jeg altså å harselere over det faktum at selv om «alle» liksom er enige om at vi alle er og reagerer forskjellig, så tyr likevel «alle» så lett til tomme klisjeer som egentlig er fundert i et ganske så menneskefiendtlig livssyn.

      Jeg skriver ikke fordi jeg vil at fok skal synes synd på meg og gi meg respons på det, men fordi jeg ønsker å dele og mener at jeg har tanker det er verdt å dele med! 😉

      • Anna
        22. mai 2013 at 12:24 #

        Jeg tror det er den som sitter på «opplvelsen» altså i ditt tilfelle kreften, som kan reagere og agere på forskjellig måter, vi andre (ja bortsett fra meg da åpenbart) gjør det vi kan for å ikke tråkke folk på tærne i en sårbar situasjon og da er det lett å bruke standariserte fraser og tilnærmelser vi tror er ok.

        Ellers takk for delte tanker :-)

        • Lene Wikander
          22. mai 2013 at 12:29 #

          Jeg tror vi alle har veldig mye å tjene på å ikke være så redde for å tråkke folk på tærne! 😉

  8. Elisabeth Hake Lunde
    22. mai 2013 at 12:31 #

    JIPPI!!!! JIPPI!!! JIPPI!!! JIPPI!!! JIPPI!!! Null spredning! NULL SPREDNING!!! Gode nyheter, tusen takk! Jeg har tenkt masse på deg nemlig, og nå ble jeg glad!!!! 😀

    To gode innlegg fra May og Anna, og to gode svar fra deg. Godt å få lufta ting!

    En annen ting jeg har tenkt mye på i det siste: Vi (!) som tilsynelatende er så sterke, flinke, åpne etc etc, vi er små og sårbare også, inni der. Det synes jeg du har klart å formidle, med hele emo-bergogdalbanen din. Takk for det.

    Det blir sikkert mere emo for deg, for jeg kan tenke meg at det er et lite sjokk, etter så lang tid (ja!) å få greie på at du har «bare» brystkreft. Men vi er rundt deg vi andre, på våre ulike måter, som du jo har sett av de 207 kommentarene…

    Jeg hopper i taket med deg, jeg, grunn til å feire! Nei, jeg overdriver ikke, folkens, jeg ER glad!!! Gooooooooooood klemmmmmmmm! 😀 <3

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 12:39 #

      Du er så fin Elisabeth! :-) Og ja, det er noe med det å tørre å dele, være åpen, teit, sårbar og klein, men samtidig også den beinharde, knaltøffe og dritkule personen man også er på sitt beste. Det ene utelukker ikke det andre og jeg gidder bare ikke være flau lenger. Vi mennesker er rare, sårbare og supersterke dyr og burde snakke langt oftere om det enn om hvor flinke, snille og tilpasningsdyktige vi er og burde være hele tiden :-)

  9. Støvkorn
    22. mai 2013 at 12:34 #

    Jeg hører sånt hele tiden, og ja, det irriterer meg. Men er jeg noe bedre selv? Næ. Jeg må bare tenke at folk ikke har ord, og i de situasjonene bruker vi det vi har. Som ordet kondolerer…. grøss.. uten sammenligning forøvrig altså, grattis med null spredning!

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 12:40 #

      Ja jeg vet og det vet jeg jo fordi jeg er akkurat like klein selv. Men jeg syns det er fint om vi kan snakke om hvorfor vi er sånn i stedet for bare å holde kjeft og fortsette å være kleine 😉

  10. Hilde Andreassen
    22. mai 2013 at 14:19 #

    Du tar feil. Det er faktisk en kamp, men den er nødvendigvis ikke mot kreftcellene – men likevel inni deg selv. Det handler om å gjøre noen kloke valg for å gjøre sykdomsperioden kortere – eller kanskje bare litt bedre. Det kan handle om mer søvn, bedre kosthold, fysisk aktivitet, sosialt påfyll m.m. Mange slike elementer som kan virke uoverkommelige når man mest av alt vil grave seg ned. Stå på er absolutt på sin plass, spesielt når oppfordringen er så velment som den i de fleste tilfellene er. Gratulerer med den første av forhåpentligvis mange gladmeldinger!

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 14:39 #

      At det kommer til å bli lett fremover er vel omtrent det eneste jeg ikke har innbilt meg så langt 😉

  11. NestenBirte
    22. mai 2013 at 15:08 #

    Lene, du er ei strålende dame. Nuff said.

  12. msjackson
    22. mai 2013 at 16:25 #

    Jeg tror det er velmenende oftest når det blir kleint. Jeg kan bli veldig klein. Og tenker jeg «herregud hvorfor SA jeg det». haha. Men man vil jo ikke snakke om værst mulig utfall heller. Eller være negativ. Man prøver å gi positiv energi og være støttende, enda så kleint det kan være.. Også blir man kanskje veldig redd for å si noe som sårer i en sårbar situasjon. Vanskelig.
    Jeg hadde en klisje her på lager, men jeg tror jeg nøyer meg med å si at jeg ble glad for å høre at det ikke er spredning. Og for at du fortsetter å dele.

    • Lene Wikander
      22. mai 2013 at 16:28 #

      Ja jeg har ingen problemer med å forstå det, jeg kan alt om å være klein i sånne situasjoner selv, men jeg tror det bare er sunt at vi lufter det litt 😉

  13. Marita
    22. mai 2013 at 17:29 #

    Dette var godt å lese! Hurra!!

  14. Elisabeth
    22. mai 2013 at 17:34 #

    Vi lever i et positivitetstyranni. Tror allikevel det er en god ting for livsgleden å tenke positivt, så lenge man tillater seg innimellom å kjenne på smerten som livet byr på, enten den er fysisk , psykisk, eller av eksistensiell art. Bokhyllepositiviteten med hvitbleket Hollywoodsmil kan drop dead. Slik du har det for tiden, tror jeg nok at alle oppfordringer om å «stå på» er ment som omsorg og trøst. Siden du byr så raust på deg selv, er det nok mange som føler at de kjenner deg og har behov for å formidle sin deltakelse. Herlig å høre at du ikke har spredning:))

  15. Henny Fauske
    22. mai 2013 at 18:24 #

    Jeg er enig med Hilde A. over her. «Stå på», «kjemp videre» og alle de andre kampklisjeene handler ikke om at du skal «vinne» over selve kreften, det er uttrykk for oppriktige ønsker om at du klarer deg gjennom den dritt elendige erfaringen det er å være dødssyk uten å bli helt mentalt amøbe underveis. Vi (jepp, jeg er en av dem som sier disse tingene) mener det bare godt, og helt bokstavelig; ikke bli sugd ned i depresjon og død, du klarer det, gjør det du må for å komme gjennom skjærsilden uten å miste livsgnisten. Vi mener at du må ta vare på humør, følelser og livet underveis, mens legene fikser den der kreften. Det er ingen som tror at den forsvinner om du tenker den rosa.

    Og: Så flott å høre at det ikke er spredning! Veldig glad for din skyld :-) Og fortsett å skrive, vi trenger å lese det du tenker.

    Stå – på – klem herfra

  16. Katherine
    22. mai 2013 at 18:28 #

    Hurra, hurra, HURRAAAAA!!!! Vidunderlig med gode nyheter, jeg er uhorvelig glad på dine vegne. STOR klem! 😀

  17. Undre
    22. mai 2013 at 19:35 #

    Jeg har Barbara liggende i hylla i nattbordet. Der ligger hun godt for jeg er visst for lat til å lese, men nå tror jeg at Barbara skal få komme fram fra hylla i kveld! ^_^

    Og så bra det ikke er spredning!

  18. irene stålesen
    22. mai 2013 at 20:24 #

    Du skriver om all den kvalmende positivismen rundt kreft og rosa sløyfer og kamper som skal kjempes. Overskriften er jippi jeg har brystkreft. Det sier du fordi du ikke har tegn til spredning og underforstått med at du er egentlig kjempeglad for å ha fått denne puppekreften som du kaller det. Så blir du enda mer glad i livet. Synes faktisk det er en usmakelig overskrift og en hån mot alvorlig syke. Kreft er ikke gøy en plass, det skriver du forsåvidt men etter den gode beskjeden fremstiller du kreften nærmest som en gavepakke samtidig som du sabler ned all positivistisk tenkning og kvalmende fraser. Støtende synes jeg, selv om jeg ser noe av poenget helt til du jubler over din kreftsykdom.

    • NestenBirte
      24. mai 2013 at 14:00 #

      Hvis du leser dette i retning av at Lene jubler over kreftsykdommen sin, tror jeg du må lese innlegget en gang til.

    • Lene Wikander
      25. mai 2013 at 18:23 #

      Da tror jeg nok du misforstår meg veldig Irene. Overskriften er ironisk og resten av innlegget en harselas med mine egne emosjonelle og kaotiske reaksjoner på å få en alvorlig diagnose samt et spark til både hvordan vi som sosiale individer opptrer og hvordan rosaindustrien tjener penger på den opptreden. Jeg prøver å dele mine egne tanker rundt hva jeg føler om dette og ønsker ikke å fortelle andre hvordan de skal tenke. Mitt eneste ønske er å fremem egen og andres refleksjon rundt det som ofte er oppleste og vedtatte «sannheter». Jeg syns du skal prøve det Birte foreslår og prøve å lese innlegget en gang til med et litt annet blikk :-)

  19. Regitze Reinertsen
    22. mai 2013 at 21:27 #

    Jævli bra, slå puppekreft i tryne :)

  20. Wenche Tømmervik
    23. mai 2013 at 06:52 #

    Da drapsofferent etter Nokasranet politi Klungeland ble begravet , holdt enken hans tale i en fullsatt og tv-overført kirkeseremoni. En sterk tale, der følgende ord brant seg inn i meg:
    «Ikke vær redd for å komme bort til oss og ikke vita hva dere skal si, for det vet ikke vi heller».

    ….. og det er nok dette det kan handle om, en verden som ikke vet hva den skal si til enkeltmennesket i slike situasjoner…………

    • Lene Wikander
      25. mai 2013 at 18:25 #

      Ja det er ikke lett, men det betyr ikke at vi ikke trenger å reflektere litt rundt det 😉

  21. Eva B
    28. mai 2013 at 12:25 #

    http://lizaeinsets.blogg.no/
    Altså, jeg trodde det fantes bare en av dere, inntil jeg leste din blogg..
    Linken er til ei dame, som er like full av fanden som du, og som har samme diagnose..
    Les, og le!!
    Og lykke til. :)

  22. Pernille Nylehn
    7. juni 2013 at 08:01 #

    Hei Lene!
    Jeg hørte deg nettopp på EKKO, og vil bare si TAKK for at du denger positivismen i huet med slegge. Jeg spyr av den, og tror den i det lange løp er skadelig, både for enkeltmennesker og for samfunnet. Jeg har også lest «Smile or die» av Ehrenreich, hun er min helt. Hun har for øvrig flere gode bøker, bl.a. «Bait and Switch» and «Sham», som handler om noe av det samme men denne gang generelt om selvhjelp og positiv tenkning. I «Bait and Switch» begår hun et fabelaktig karaktermord på coaching, et annet begrep som får meg til å gripe etter pistolen.

    Apropos kreft: Hvorfor står det alltid i dødsannonsene «tapte kampen mot kreften», men aldri «tapte kampen mot hjertesvikten», eller depresjonen, eller KOLS-en? Hvorfor er kreft i en særstilling, og hvorfor forventer man at kreftpasienter skal gå i krigen mot sin egen sykdom, og prøve alskens vidunderkurer?

    Jeg likte også følgende sitat: «Google er ei hore». I motsetning til en lege som var på EKKO for en stund siden som mente at det bare var å google i vei for det ga informasjon og empowerment og bla bla bla. Det gjør ikke det. Det gir forvirring og angst.

    Jaja. Jeg skulle som sagt bare si takk! Og stå på … med bloggen og friske meldinger. Kreften kan helsevesenet ta seg av.

    Mange hilsener
    Pernille Nylehn

    • Lene Wikander
      7. juni 2013 at 08:30 #

      Haha, takk, Pernille! Det der med tapte kampen har jeg også tenkt mye på. Er så fly forbanna på denne taps og nederlags-retorikken, den er roten til mye selvforakt og livsfiendtlighet. Skal ta den for meg i et blogginnlegg snart 😉

  23. Geir T
    7. juni 2013 at 12:39 #

    Hei!

    Skal vi se, har ikke lest alle kommentarene, men mange. Stillhet er verre enn «stå på», men alt til sin tid. Dette er komplisert. Min kone og vår familie har vært igjennom «kreft- nå dør jeg-behandling – usikkerhet for resten av livet, neste sjekk – frisk i dag heldigvis-» periodene. Med to unger og alt som hører med. Vet ikke helt hva jeg skal si til dit «stå på utsagn». De beste reaksjonene er de som virkelig bryr seg utover det å kun si stå på, og i begynnelsen er man jo mer sårbar uansett kommentarer – og når det er sagt skulle det vært slik at når en fikk en dødelig diagnose, skulle man samtidig ha mistet all nettilgang – ihvertfall inntill halve av behandlingstiden var over. De som har vært der skjønner hva jeg mener..? Å få en kreftdiagnose gjør noe med deg og med omgivelsene. Noen er tøffere enn andre og du er tydeligvis en av dem, og ja jeg er den første til å innrømme at etter en kort stund fikk jeg negative «vibber» til alle del og likes rundt rosa sløyfer og hva det måtte være, men samtidig er jeg også en av få som ser meningen med utallige former for reklame og innsamlingsaksjoner osv. osv. Dette kan visst bli veldig langt… Stå på – når det passer deg :-)

    • Lene Wikander
      8. juni 2013 at 07:50 #

      Ja det er ingen fasit i dette gamet og mange reagerer forskjellig. Mine tanker så langt går mest på at det var sjokkerende å oppleve så tett på hvor lite folk egentlig tar innover seg sin egen dødelighet og hvor fiendtlig vår kultur egentlig er til svakhet. I det mener jeg det ligger en grunnleggende menneskefiendtlighet. Men veien blir til mens man går, for å ty til enda en floskel, og jeg har bare såvidt begynt på denne prosessen og har nok mye igjen å lære. Jeg syns likevel det har verdi å dele mine tanker med andre. Jeg ønsker deg og din kone masse mot og styke til å tørre å være både svake og sterke sammen og alene :-)

  24. Maria
    7. juni 2013 at 12:56 #

    Hørte deg nettopp på podcast i Ekko, og jeg er så enig! Noen trengte å ta bladet fra munnen og si noen sannhetens ord om alt den satans tenkpositivt,visualiserdetgode, lesthesecret, duharselvansvaret-skvalderet som folk biter fullstendig ukritisk på.

    Jeg syns jeg ser samme tendenser når det gjelder andre ting også. Andre sykdommer, traumer, vonde livshendelser, dårlig barndom. Det virker som om folks nullpunkt er «lykkelig» eller «perfekt.» Når noe avviker fra det er det rett ned på minussiden som bare er av det onde og som må bekjempes, kommes gjennom eller bearbeides for så å komme ut som en glisende, megalykkelig (og skremmende) nisse på den andre siden, vel gjennom alt som er vondt og vanskelig. Vi klarer i for liten grad å integrere det vonde og det triste som en del av oss, og innser ikke at det å kjenne på alle spektre av følelser er det som gjør oss til hele mennesker. Vi klarer ikke gjøre det vonde til en del av oss på samme måte som kjærligheten, lykken og det gode er. Det skal hele tiden bekjempes. Jeg er lei! Så takk! :)

    • Lene Wikander
      8. juni 2013 at 07:53 #

      Haha, takk. Jeg tenker noen ganger at hvis folk virkelig tok innover seg sin egen dødelighet og hvor inn i helvete fantastisk, gøy, jævlig og spennende livet egentlig er nettopp fordi det er begrenset, så hadde kapitalkreftene gått på en smell som får det siste bank-krakket til å blekne – og det kjemper de seff med nebb og klør mot at skal skje 😉

  25. cuculus canorus
    9. juni 2013 at 12:56 #

    Hei Lene –
    Det gleder meg stort at du refererer til Barbara Ehrenreich Smile or die, og for de som ikke har sett den, føyer jeg meg til Undrings anbefaling av det suverene RSA-foredrag over temaet her. Jeg føyer meg hundre prosent til din frustrasjon over positivitetstyranniet, det er faktisk skadelig. Og ingenting er verre enn når det kommer fra helsepersonell.

    Når det gjelder legfolk som er medlemmer av «stå-på!»-brigaden (see what I did there?Ut i krigen! 😉 er det vanskelig å kritisere dem, det tyter lyserosa godvilje og nusselige teddybjørner ut av ørene på dem (dette gir meg lyst til å kaste opp på dem). Kanskje det jeg ønsker meg er at de slutter med å forsøke å samle korsfarere rundt meg, rustninger og stolte gangere: å tilkalle forsterkninger. Kan vi ikke bare ta en øl?

    Jeg skal ikke påberope meg å forstå din situasjon overhodet; jeg kaver med andre ting. Men opplevelsen av å ikke strekke til for disse krampepositivistene gjør egentlig bare vondt verre; svært kontraproduktivt. Jeg gjør så godt jeg kan. Hvilke andre valg har jeg? Lissom? Personlig sitter jeg i en traurig og dyp depresjon og det går i genren men jeg har jo ingen grunn til å være deprimert! Ta seg sammen. Se på solskinnet! blomsterenger! hundevalper! Yeah, right.

    – Stå på!
    Hva skal man svare til det?
    – jeg gjør så godt jeg kan…
    Det lyder hult.

    Jeg, eller vi som sitter i depresjonens sorte hull kjenner også på dødelighet; men naturligvis av en annen art enn din. I våre tilfeller er det en selvdestruktivitet som kommer innenfra; en slags kreft det også, kanskje. Vi produserer på en måte vår egen destruksjon.

    Jeg har skrevet en kort snutt om det jeg kaller Tigerguttpsykologi, en hoppende boing-boing-boing urealistisk positivisme. Å være et voksent menneske med andre voksne mennesker som behandler deg som et barn er dypt fornærmende, og til tider et overtramp. Jeg har aldri likt babyspråk, hverken rettet mot meg, andre mennesker og ei heller til babyer. Godt å høre at du fikk en sykepleier som skjønte dette: det er sjelden vare.

    Tillat meg å henlede oppmerksomheten til det lille innlegget Barneoppdragende heiagjeng. Å ha cheerleaders på sidelinjen, med dansende dusker er ganske fjernet fra selve fotballkampen.

    For meg er det en lise at online-psykologen Eva Jacobsen har skrevet innlegg om dette:
    Har positiv psykologi blitt en parodi? Det er ikke en personlig svakhet å ha det vondt. Du er ikke galt skrudd sammen. Å skrike mot livets urettferdighet; det finnes ikke en kosmisk rettferdighet.

    Jeg ser @Pernille Nylehn over har noen gode poenger. Sally Brampton fra Sunday Times har sagt følgende:

    Killing oneself is, anyway, a misnomer. We don’t kill ourselves. We are simply defeated by the long, hard struggle to stay alive. When somebody dies after a long illness, people are apt to say, with a note of approval, «He fought so hard.» And they are inclined to think, about a suicide, that no fight was involved, that somebody simply gave up. This is quite wrong.

    Det er sett på som ekstremt dystert å kjenne på sin egen dødelighet, det forgjengelige. Men deri ligger kanskje en dyp fornektelse av livet. Eller noe sånt.

  26. Kaja
    20. juni 2013 at 23:14 #

    AMEN!!!
    Forstår deg så godt og er så enig!!!
    Du er så sterk, fikk jeg hele tiden høre….aldri følt meg så mentalt svak som under brystkreften..

    Jeg blogget om det samme rosa helvetet som du, og også om Barbara 😉

Trackbacks/Pingbacks

  1. Derfor hjelper det ikke å «tenke positivt» når du skal endre ditt liv – energimedisin.no - 17. desember 2014

    […] Også den norske journalisten Lene Wikander har på humoristisk vis fortalt om et liknende lykkepress da hun fikk sin kreftdiagnose (De tar livet fra meg med lykke og Jippi, jeg har brystkreft). […]

Leave a Reply