Mitt Afrika – Farvel til billedkunsten

Jeg og fotograf Xenia Villafranca er jo her i  Sør-Afrika på oppdrag for Tara sammen med fabelaktige skuespillerinne og diva ekstraordinær Mari Maurstad. Hittil har det vært en aldeles framifrå reise, men i går kveld dro det seg til for en stakkars dvergflodhest på tur.

Vi skulle møte lokalt bosatte og internasjonalt selgende billedkunstner Peter Engblom som har sitt eget galleri her i Zululand. Det begynte greit nok med både høy glass og sigar-føring i loungen. Det velsmakende lokale ølet Zulu Blonde, skulle likevel vise seg å være litt mer potent enn først antatt.

For da det viste seg at nettryktene om mine eskapader som sexbråk-innklaget i Norge hadde nådd helt hit ned til Sør-Afrika, insisterte nemlig Peter på at jeg skulle posere med følgende av hans mer eksplisitte malerier i sofaen nede i den private baren han også driver.

Du vet den følelsen du av og til får når du bare skulle ønske at jorden kunne åpne seg under deg så du kunne synke ned i den? Vel, forsiktig med hva du ønsker deg, sier bare jeg. Rett etterpå, under en omvisning i galleriet, fikk jeg nemlig mitt eget ønske oppfylt.

Mens jeg sto der og prøvde å virke intellektuell og studere billedkunsten med lesebrillene på, ga gulvet under meg etter og bam! Jeg forsvant ned i et bunnløst hull i jorden.

Mari kom meg ilende til unnsetning, mens Xenia som den profesjonelle pressefotografen hun er, bare vippet frem kamera og begynte å fyre løs. På toppen av det hele akkopagnerte hun kameraklikkene med latterbrøl så hjertelig høyrøstet at det fikk løshundene på utsiden til å stemme bjeffende i.

Da jeg med et møysommelig strev prøvde å kave meg opp fra hullet i bakken, var det derfor uunngåelig at latteren smittet. Det bør likevel være unødvendig å si at Mari Maurstad, til tross for tidenes latterkrampe, kanskje ikke var så veldig imponert over Taras utskremte reporter i Zululand.

Heldigvis sa galleri-innehaver Peter sin T-Sjorte alt om hva han tenkte om saken.

Han inviterte oss sporenstreks ned igjen i den egendekorerte baren og åpnet for røyking inne som plaster på såret.

I dag har jeg imidlertid innsett at høykarbolivet med øl på tur for en lavkarber som meg, fordrer utstrakt mosjon for at gulvene jeg går på her ute i verden skal være trygge. Jeg har derfor slått meg på trim for eldre sammen med en gruppe lokale bestemødre som Mari kjenner godt.

Men billedkunsten, den er jeg ferdig med!