Mitt Afrika – Savannens rumper

Jepp. Etter tre dager på safari har jeg i hvert fall fått avklart at hvis ting skulle gå på trynet med journalistikken så kan jeg i hvert fall ikke satse på å falle tilbake på mine skills som natur og villdyr-fotograf.

Som vanlig begynte jeg optimistisk med å kartlegge terrenget og tenkte i mitt stille sinn at fordums legendariske villdyr-kommentator, Sverre M. Fjellstad, bare kunne gå hjem og vogge. Her skulle gamle mor vise hvordan det skal gjøres!

Bevæpnet med mitt lille, men likevel fabelaktige Canon G12, ble jeg riktignok jekket litt ned etter mitt første møte med de parringskåte hann-flodhestene i Mzima Springs, men siden de befant seg på behørig avstand, været de ikke hunnflodhesten med kamera på land så jeg slapp med skrekken.

Men det var ute på savannen at jeg innså mine begrensninger. Naturen kan være en hard læremester. Når du er førti pluss og må sjonglere solbriller, medisinsk nødvendige lesebriller grunnet sterkt fremskredet gammelmanns-langsyn og fininstilling på zoomen, gir det desverre fotomodellen rikelig med tid til å vise hva han eller hun mener om fotografen.

Så i tre dager har jeg drønnet over savannen i safaribil og gjennomført nøyaktig samme rituale ca. to tusen ganger: Sprette opp i takluka, av med solbrillene, på med lesebrillene og så zoome. Hver gang med samme resultat.

Etter hvert mistenkte jeg at at samtlige levende skapninger i hele Tsavo hadde holdt rådslagingsmøte over natten og inngått en konspirasjon om rent ut å latteliggjøre meg.

Jeg prøvde likevel i det lengste å vri det hele til noe positivt og snu på saken slik vi journalister er blitt vant til når reportasjer ikke går den veien vi hadde tenkt. Med alt det eksklusive fotomaterialet jeg satt på allerede etter bare ett døgn i Tsavo kunne jeg jo lage sak, ja sågar gi ut bok om Savannens rumper. Eller enda bedre på engelsk hvis jeg tok mål av meg til å lansere dette internasjonalt: The great asses of the Savannah.

Men da både en gepard OG en leopard snudde meg ryggen så fort jeg fikk på meg lesebrillene, innså jeg de harde fakta. Dette var unge, spreke villdyrs måte å peke nese etter en tilårskommen og oppøsen dvergflodhest fra Gamlebyen gravlund!

Og da jeg endelig fikk en elefant med noe av frontpartiet inn i linsa, var det seff mitt reisefølge Haakon som tok bildet og ikke meg.

Men ikke før hadde Haakon gitt meg kameraet tilbake og jeg tatt på meg lesebrillene for å sjekke at bildet var godkjent, så reagerte snabeldyret med et trompetstøt de må ha hørt helt ned til Tanzania, før han så begynte å sparke opp sand med frambeina, bøye hodet og sikte støttennene inn mot bilen.

Alt med det resultat at sjåføren av safaribilen satte gassen i bånn og stakk raskere fra åstedet enn den før omtalte geparden da den fikk øye på meg. Og geparden er tross alt verdens raskeste dyr. Just saying. En fullvoksen hannelefant i angrep er absolutt ikke noe å kødde med. Så nå stikker jeg til sivilisasjonen og Stone Town på Zanzibar. Kjøss meg i ræva!