Mitt Afrika – Jeg har ribbe i ovnen

Neste gang jeg skal ta meg fra Nairobi til Mombasa vurderer jeg å gå. Motorisert transport her i Kenya er virkelig ikke noe for pyser. Da vi endelig kom oss på en buss i Nairobi, var det til å begynne med rørende å se at busselskapet hadde slik omsorg for sine passasjerer at de til og med advarte oss mot å ta imot mat og drikke fra fremmede. Det er jo fint å vite at de ønsket å skåne oss for en potensiell død fra matforgiftning, tenkte vi…

Men den rørende følelsen varte bare til vi kom ut på motorveien og bussen begynte sin første forbikjøring av tre trailere på rekke i 160 kilometer i timen – PÅ VEISKULDEREN inn mot bushen. Da skjønte vi jo at grunnen til at de ikke ville risikere matforgiftede passasjerer var at de så gjerne ville drepe oss selv.

Bussene som kjører i ekspressrute Nairobi-Mombasa får den Al Quaida-drevne sørlandsbussen jeg har blogget om før, til å fortone seg som en ettermiddagshvil i en himmelseng. Tydelig inspirert av MTV`S «Pimp my ride», er bussene så rigga og stripynta i bling at de må være enhver gangsta`s våte drøm.

7 timers busstur endte derfor i enda en natt uten søvn. Med blanke og oppsperrede øyne så jeg døden i hvitøyet så mange ganger at jeg allerede halvveis hadde forsonet meg med at dette var slutten og sett livet passsere revy så ofte at jeg begynte å bli lei av reprisene.

Men som ved et sant julemirakel kom vi til slutt ikke bare frem til Mombasa, men også hit til Diani Beach og Villa Milele, eid av våre to gode venner Sigbjørn og Ernst som vi er her for å besøke. Det første jeg gjorde var å hoppe i bassenget, noe som igjen fikk meg til å lure på om jeg faktisk kanskje var død likevel og mot alle odds hadde havnet i himmelen ved en ren feilbooking.

Men etter noen hardt tiltrengte timer på øyet satte vi kurs for stranden og sakte begynte det å gå opp for meg at jeg virkelig er på ferie.

Og selv om det skurret litt i 35 varmegrader når Sigbjørn plutselig reiste seg fra lunsjbordet med utbruddet » Åh, gud, jeg har ribbe i ovnene, jeg må gå», så kom jeg fort inn i tropisk julestemning og satte i gang med å lage en ekte norsk snømann av sand.

Og hjemme i Villa Milele igjen, feiret vi en forsinket juleaften med vår egen Josef over grytene; den fast ansatte og rent ut fabelaktige kokken her på Milele: Mr. Joseph Karisa Kazungu. Jeg tror ikke det finnes så mange afrikanske kokker som har fått til en så god hjemmelaget surkål som ham.

Tyttebærsyltetøyet hadde overlevd den strabasiøse ferden fra gravlunden hjemme i Oslo og smakte faktisk så godt at vi nå har funnet ut at det ikke bare er jule-akevitten som bør krysse ekvator for å få den rette smaken, men også tyttisen!

Julefrosken ble høytidelig overrakt vertskapet og fikk sin rettmessige plass på treet.

Før vi satt oss ut ved bassanget og nøt ribbe, akevitt, juleøl, tyttis, surkål og hjemmebakte lefser fra lefse-Randi på Brandbu. Det smakte fantastisk!

I kveld skal vi ha stor grillfest ved bassenget med flere inviterte gjester og i morgen er det nyttårsaften på stranda. Hvis det er sånn å møte døden per buss i Kenya, dør jeg gjerne igjen!