Nesevisa…

I anledning allehelgensnatten må jeg bare slå et slag for salige Sigbjørn Obstfelder: «Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem… Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…»

Jeg har akkurat kommet hjem fra Russland til mitt lille krypinn på gravlunden og riktignok snødde det der borte også, men det var årets første snø på Gardermoen som førte til at flyet hjem ble fjarten timer forsinka. Russerne har jo vært i vinterkrigen før og lar ikke noen skarve centimeter nedbør vippe dem av vaglet sånn som her på berget.

Men vintertid vil russerne altså ha seg frabedt! Så med tre timers tidsforskjell og seks timers flyplassventing, var jeg såpass groggy i hodet da jeg skulle på jobb i Oslo sentrum dagen etter at jeg ikke lettet på så mye som et øyebryn da jeg så at Stortinget var sperret av og bevoktet av soldater. Jeg stusset bare over hvorfor soldatene ikke hadde de tradisjonelle bjørnefittene på hodet.

Etter hvert klarnet likevel topplokket et øyeblikk da avisene meldte om terrorøvelse i Oslo ut uka. Med en blanding av jetlag og total utmattelse etter en ellevill uke på farten med Marit Christensen i Petersburg, kunne jeg ikke brydd meg mindre. Du vet når det legger seg en sånn ulldott bak pannebrasken og livet rundt deg syns å gå i sakte film? Jeg var i grunnen bare glad til for vinteren og at jeg slapp å fryse nesa av meg i kulda fordi den ga meg påskudd til å trekke den nye bjørnefitte-lua mi langt ned i ansiktet uten at folk så altfor rart på meg.

Jeg føler meg i grunnen litt som statstjenestemannen Kovaljov i Gogols berømte Petersburg-novelle «Nesen». Kovaljov våknet en morgen og oppdaget at nesen hans var borte. Mellom kinnene var det bare glatt hud og Kovaljov ble naturlig nok fortvilet. Særlig ettersom han var en mann som var opptatt av å ta seg godt ut og gjøre lykke hos damene.

Plutselig får han øye på nesen sin, spaserende rundt i Petersburg forkledd som en høytstående embetsmann. Når Kovaljov prøver å konfrontere den med fakta, nekter nesen enhver befatning med saken, og ser i et ubevoktet øyeblikk sitt snitt til å stikke av. Kovaljov setter inn en etterlysning etter nesen i avisen, og anmelder deretter forsvinningen til politiet.

Den forunderlige fortellingen om nesen fra 1836 går bra til slutt, men som fortelleren Gogol selv sier det så syns han det er nesten mer forunderlig at forfattere kan få seg til å skrive om slike emner: «For det første tjener det avgjort ikke fedrelandet, for det andre .. heller ikke for det andre er det til nytte. Jeg vet simpelthen ikke hva det er…»

Men det vet jeg! Jeg trenger ingen spøkelser, gresskar, knask, knep eller andre nesevise Halloween-triks for å minne meg om livet og naturens absurde runddans akkurat nå. Noen ganger tror jeg man blir sliten og jetlagged bare for at kroppen vil minne en på det absurde ved livet. Jeg skal i hvert fall bruke allehelgensnatten godt gjemt under dyna her på gravlunden på leting etter nesen!