Guddamei, her har det vært ellevilt i det siste altså småtøser! Ikke nok med at jeg ble nominert til årets blogg på fabelaktige Gaygalla i Oslo 7. januar med online avstemming som har gitt meg musearm – i tillegg fikk nettlogistikken til Tara et lite førjulsammenbrudd sånn at jeg ikke har fått blogga, men nå er jeg tilbake og ikke en gang jula kan stoppe meg!
Jeg går for verdensherredømme, èn førtis av gangen! Nytt år – nye muligheter til å befrukte verden med litt tarapi. Selv om jeg nok ikke blir vinner av årets blogg på Gaygalla i konkurranse med så etablerte og hikstende morsomme bloggere som for eksempel min favorittkonkurrent Bøtta Pedersen med sin Dagens Valium, skal jeg gi dem et show på etterfesten de sent vil glemme! Bevæpnet med Tarapi-visittkort og et sukkertøysøtt smil har jeg nemlig gått til anskaffelse av rosa lys til frukthatten så ikke et sete skal forbli tørt under prisutdelingen på ærverdige Edderkoppen Teater 7. januar.
Man har jo lært noe av de som har gått for hverdensherredømme før, mener jeg. Nå som Asias fremste Elvis-lookalike og folkemordmonster Kim Jong-il er død og har dratt til de evige diktatormarker i et år som har sett slutten på så mange andre av hans kaliber også, er det med interesse jeg konstaterer regien man har lagt over den offentlige sorgen i Nord-Korea. Enorme folkemasser er instruert til å gråte i kor i Pyongyang, men gudene skal vite at de har nok å gråte for. Korea-Elvis sitt eget Graceland er helvete på jord.
Men når jeg dør har jeg også lagt regi på den offentlige sorgen. Det er mange år siden jeg skrev testamente til de som eventuelt måtte overleve meg (jeg har ikke tenkt å gi meg uten kamp) om hvordan begravelsen skal foregå. Jeg driter i absolutt alle andre detaljer bortsett fra èn. Når kisten min bæres til graven skal man ha leid inn et drøyt dusin, hinsides sexy og halvnakne unge menn og kvinner som nøye regissert skal kaste seg hulkende over kisten og skrike mot himmelen: Hvorfor?! HVORFOR?! Eller: WHY?! Sånt høres alltid bedre ut på engelsk.
Men det har vært nok død i år. Neste år skal jeg bare feire min og alle andres potensielle evne til å ta regien over livet! Jeg tjuvstarter allerede nå med å begynne å tro på julenissen igjen og følger opp i romjula med en ny form for julebukk-gåing i Grimstad. Så fort Gågata åpner etter høytiden skal jeg og et par andre førtiser snike oss innpå fjortiser bakfra, ta dem i skuldra og skrike: JEG ER DEG FRA FREMTIDEN! Hvis ikke det inspirerer dem til å ta regien i eget liv, vet ikke jeg!
Herlig! Som alltid…
He he. Bloggkrig er gøy. Det spørs om mitt liv kan konkurrere med din musearm, så jeg skal kaste frukt på deg når du vinner. Dette blir helkveld, Lene 🙂 🙂 🙂 🙂
Kommer vi ikke inn blant de tre beste som nevnes fra scenen, lager vi dramaqueendom ut av hele jævla gallaen, baby! Frukt til folket! 😉
Kim Jong-il, ja… May his soul burn in hell!
En gang så jeg en slags dokumentar som var filmet delvis i skjul som het «Inside North Korea» eller noe lignende.
Ble mildt sagt sjokkert.
Værre en George Orwells «1984».
Og det får Stalin-tiden i Sovjet til å virke som et paradis og verdens tryggeste plass (og det sier ikke lite).
Så ja, gudene skal vite at folket der har nok å gråte over.
Det er vel det de tenker på for å få frem tårene når de instrueres i å gråte over «helten sin».