Yes, I believe…

Da var sommerferien ugjenkallelig over for denne gang og herregud for en blandet start på hverdagen det har vært. Særlig hverdags-helgen, men det kommer jeg tilbake til. Jeg klamret meg til Sørlandet og svabergene så lenge jeg kunne, men på sjølveste 43-årsdagen var det ugjenkallelig slutt og bibelbeltet måtte forlates for denne gang.

Som dere vet, har jeg et anstrengt forhold til Sørlandsbussen, og det ble ikke bedret av å feire bursdag på nok en forsinket avgang med en sidemann som stinket tåfis. Heldigvis samlet gjengen på Tarapi sin Facebook-side sine krefter for å gi meg det jeg ønsket meg mest i bursdagsgave: 600 deilige småtøser som fans! Juhu! Jeg måtte seff feire med en Atkinsbar og lighter-kakeslys med det samme.

Men det var tilbake i Oslo at hverdagen virkelig startet. Hva er det med nordmenn og lørdags formiddag på byen? Som på et uhørlig signal stormer alle ut av sine hjem og ned i sentrumskjernen hver bidige lørdag formiddag land og strand rundt. Har de ikke fått med seg at vi nå praktiserer langåpent her i landet og at det er mulig å handle på andre dager, ja sågar etter arbeidstid på en stille mandag for eksempel?

Hva skyldes dette skrikende behovet for å stime sammen som gnu i kø over savannen rundt i landets gågater og foran kassaapparater? Jeg hater lørdags formiddag i sentrum. De få gangene jeg har måttet bevege meg ut under denne folkevandringen gjennom det urbane landskap, har jeg alltid blitt angrepet av ukontrollert pannesvette, bankende hjerte og livsfarlig høyt aggresjonsnivå. Oslo City kjøpesenter er desidert verst i landet. Og lørdagen som var la man seg virkelig i selen for å pine sine kunder. For hva møtte meg da jeg pannesvett og überstressa brøytet meg vei til vinmonopolet på Oslo City? Jepp: Nok en Justin Bieber-parade!

De hadde nok valgt Oslo City på grunn av akustikken. I hvert fall var jeg døv på begge ører i flere timer etterpå da beliebernes viktigste uttrykksform som kjent er hvinende skriking. Jeg var på vei til Hovedøya og sommerens siste treff med forumhorene som vi mest aktive på debattforumet til Gaysir.no kaller oss. Nok en gang ble jeg slått av nesegrus forundring over at noen frivillig velger å få barn når resultatet faktisk kan vise seg å bli en belieber. Hvordan holder disse foreldrene som var med som anstand på Oslo City egentlig ut den offentlige ydmykelsen podene påfører dem?

Og hvordan klarer disse foreldrene noen gang å gå til sengs med hverandre igjen etter til og med ha fått eksponert resultatet av sitt kjønnslige samkvem i Dagbladets tabloide gapestokk som på søndag? Jeg har i hvert fall aldri vært mindre kåt enn da jeg forlot Oslo City til fordel for Hovedøya på lørdag formiddag, noe som i grunnen var svært uheldig da jeg neste dag hadde deadline på første utgave av min nye spalte for «Cupido – Bladet for kåthet og glede» og reagerte med spontan karbo-aggressjon på Gaysir-treffet.

Det burde kanskje være unødvendig å si at navnet på min nye Cupido-spalte ble «Kåthet & Vrede» til forhåpentligvis stor glede for alle frigjorte småtøser på 40+ som kjøper Cupido nr. 8. Men i dag mandag har jeg besinnet meg litt. Jeg kom nemlig på at jeg har tilbragt sommeren med Norges kuleste fjortis; min lillesøster Thea.

Thea syns belieberne er like pinlige som meg og en gang i uken hele sommeren gjennom har vi hatt høytlesning fra Dagbladets kvinne-reaksjonære magasin «God Torsdag!» til skrekk og advarsel for både måker og turister. Det har tross alt gjort meg til en believer. På at ungdommen likevel er fremtiden. Og at de kanskje blir litt mindre flinke til å løpe i flokk når de vokser til – både på lørdager og torsdager.