Ensomhetens fellesskap


Etter en hesblesende sosial uke forrige uke har jeg sant og si vært litt ensom denne uka. I helgen gikk jeg faktisk så langt at jeg skrudde av telefonen og sperret chatte-funksjonen på Facebook. Etter å ha pottet om noen krydderurter på kjøkkenet, lå jeg stort sett i fosterstilling på sofaen og tenkte på hvor alene jeg er i verden. Oslo er så merkelig tom når sommeren begynner. Hver jul er avisene fulle av artikler om ensomme nordmenn som må tilbringe høytiden alene, men ingen snakker om sommerferien. Jula varer jo bare noen dager, sommerferien flere uker!

Joda, jeg har over 800 venner på Facebook, en deilig familie der i hvert fall halvparten går an å omgås uten å måtte ty til vold, samt et herlig nettverk venner og bekjente jeg leker med både titt og stadig, men ikke en kjeft forstår meg! Ikke denne uka her i hvert fall. Det er sikkert min egen feil. Voksenlivet mitt har vært et liv på reise. Jeg har fått oppfylt de villeste drømmer, vært med på voodoo-seremoni på Haiti, filllerista Ku Klux Klan i USA, blitt skjelt ut av rastafarier på Jamaica, møtt Jesus i Sibir og besøkt urbefolkning på Papua Ny Guinea som aldri hadde sett hvite tullinger som meg før.

Jeg tenkte på de folka på Papua Ny Guinea når jeg lå på sofaen i helgen. På hvordan språket deres hovedsaklig besto av lydmalende ord som gjorde at de amerikanske misjonærene måtte gi opp å oversette bibelen til dem etter å ha prøvd i femten år. På hvordan høvdingen pekte på et stort tre midt i landsbyen som lå der på toppen av et fjell og beskrev treets navn på fem forskjellige måter ut i fra hvordan det blåste i vinden. Jeg tenkte på hvordan jeg følte meg når jeg satt der på fjelltoppen og så utover regnskogen under meg. Jeg følte meg ensom, men lykkelig. Ensom fordi jeg visste at dette ville bli umulig å dele med noen der hjemme og lykkelig for innsikten det ga meg.

Et liv på reise er et rikt, men samtidig ensomt liv. Forrige helg avsluttet jeg uken med en sjalabais på legendariske Olympen på Grønland sammen med min gode venn Peder, samt Bård og hans kolleger ved Westerdals School of Communication i Oslo. Peder har i alle år hatt meg lagret på telefonen som: «Lene Wikander – sjørøver». Han er helt klart inne på noe. Westerdals på sin side var akkurat ferdig med opptaksprøvene for neste semesters studentkull.

Westerdals utdanner folk som til syvende og sist skal få deg til å kjøpe et produkt, et budskap, en tanke, en ide. Det er en fabelaktig skole og en av de få virkelig kreativt markedsretta utdannelsene her i landet. En av oppgavene studentene hadde fått var: «Gi stemme til et dyr». Staben ved Westerdals var oppgitt over at de fleste hadde valgt katt eller hund. Ungdommens fantasi strekker seg som kjent sjelden lenger enn til deres egen erfaringsverden, men skal du treffe folk der de virkelig bor; langt der inne i ensomhetens hjerte når de ligger i fosterstilling på livets sofa, må du være kreativ. Jubelen sto derfor i taket på Westerdals når en håpefull student presenterte en drage og en annen en ørn. Pus er for pyser.

Jeg så på Peder og tenkte litt på hvilket dyr jeg ville valgt. Kanskje en paradisfugl fra Papua Ny Guinea? En bjørn fra Sibir? En offer-geit fra Voodoo-seremonien på Haiti? En av de grønne sommerfuglene som hvert år klekkes i tusentall i den samme dalen på Jamaica? «Pass på så du ikke blir en nomade i eget liv» sa en kompis til meg en gang i begynnelsen av tjueåra. Jeg blåste av ham den gangen og i helgen slo jeg opp telt i ørkenen og bestilte kamel.

Det er i ensomheten vi virkelig bor. Å «tidvis føle ensomhet» som VG hver jul slår fast er Norges største folkesykdom, er en del av det å leve et liv! Det bor sann revolusjon i å ikke godta en sykeliggjøring av enhver menneskelig reaksjon og følelse som ikke innebærer at man sitter der med et katatonisk lallende glis i trynet og sluker tabloidene hver dag som om det noen gang står noe virkelig vesentlig der!

Eller som fabelaktige Tilda Swinton sier det: «Loneliness is the last great taboo. If we don`t accept loneliness, then capitalism wins hands down. Because capitalism is all about trying to convince people that you can distract yourself, that you can make it better. And it ain`t true».

Så da er det bare å sale opp kamelen og gyve løs på nok en uke som nomade i livets ørken. Ensomheten er tross alt verdens største fellesskap. Men ikke glem å stoppe opp ved oasene!


6 Responses to “Ensomhetens fellesskap”