Purrr mot pels

I dag kom de endelig! Mine nye leopardboots fra USA! Purrr, sier jeg bare! De er i et litt sånn ruglete stoff og seff ikke like fete som de i ponni-pels fra Guiseppe Zanotti til 1075 USD eller de fra Jimmy Cho til 1375 USD, men ingen av dem kom i størrelse «Liten flytebrygge 42+» som jeg bruker i spisse sko, samt at prisen ikke lot seg veksle inn i norsk frilanserlønn. Men det er vel like greit, den siste tidens norske pelsprotester tatt i betraktning.

Jeg vil nødig bli brent på fakkeltogbålet til Anne B. Ragde og andre i den norske åndseliten som har marsjert gjennom gatene de siste ukene. «Det er ok å bruke pels så lenge den er fra dyr vi også spiser, sånn som sau og ku», får man høre, men noe sier meg at det ikke ville gjort noen forskjell om vi utviklet et «ekte norsk» middagsprodukt basert på finhakket mink og sølvrev heller.

Jeg ser ingen protestmarsjer til forsvar av oppdrettslaksen. Og det enda den lever i forjævlige innhegninger med flere tusen andre dyr og er kronisk infisert av lus. Jeg ser heller ingen kjempe for meitemarkens vel der den spiddes på kroker i sportsfiskesesongen. Protest mot burhøns er også blitt umoderne. Og hvor spiser man egentlig ponnier?

Høyres Julie Brodtkorb Voldberg dundret løs i Dagbladet for litt siden og sa at protester mot pels var dobbeltmoralsk all den tid kvinner lider i produksjon av bomull vi kjøper billig. Helt enig, Julie, men dette er neppe nytt for andre enn deg. Både kvinner og menn lider i bommullsindustrien og i sukkerindustrien behandles mennesker verre enn norske pelsdyr på plantasjer drevet etter slavetidens prinsipper. Men sukker vil vel neppe mange unnvære nå i den søte juletid.

Søtt selger. Særlig søte pelsdyr. Det ene utelukker ikke det andre, sier man ofte da. Man kan både protestere mot pelsdyrproduksjon OG groteske brudd på menneskerettighetene i bommullsindustrien. Både kjempe for sølvrevens sjelefred OG bekjempe slaveriet som er den viktigste ingrediensen i krapylets lørdagsgodt. Yeah right! Det tror jeg på i praksis når det første fakkeltoget til meitemarkens vel marsjerer ned Karl Johan!

Pelsprotest er kultur. Det er bare overfødde rikinger som protesterer mot pels. Bare livstrette og matleie frognerfitter som fryder seg over endelig å kjenne hjertet blø for et hjelpeløst dyr som passer på et postkort. På Jamaica har jeg en pus. Hun er rødstripete og fin og heter Pussy. Egentlig bare en forkortelse for «pussycat», men det vekker litt oppsikt i nabolaget i et engelskspråklig land når jeg roper henne inn for kvelden. Hun er tøffere enn toget og takler livet i gangster-kontrollerte Jamaica fin-fint.

Men en gang ble Pussy syk. Dødssyk faktisk. Norsk dyrevenn som jeg er, tok jeg henne seff med til dyrlegen. Han så på meg med en blanding av forakt og rent hat jeg aldri har opplevd verken før eller siden. Det var tydelig at han mente jeg måtte være åndssvak. I ghettoen er katter nyttedyr. I et lite hus med bølgeblikktak, fem unger og altfor lite mat til å fø dem alle, må skinnfellen klare seg selv ved å fange feite rotter før de rekker frem til sekken med ris.

Dyrlegen hadde rett og slett aldri behandlet en katt før. I et samfunn preget av fattigdom og vold, påført dem av en verdensøkonomi som kort og godt faen ikke ligner grisen – eller meitemarken om du vil – er det bare en priviligert og relativ riking som meg som har råd til å fleske ut med 3000 Jamaicanske dollar for å redde livet til en pen pus.

I siste fakkeltog her hjemme sa Anne B. Ragde på TV-nyhetene at hun var mot pels, men gjerne gikk på elgjakt siden man spiste dyret etterpå. Jeg innrømmer at min verden ville blitt et verre sted dersom Pussy døde, men jeg er ikke like sikker på om verden blir så mye bedre av Anne B. Ragde i elgpels.