Jeg reiser alene


Jeg er dritmisunnelig på de skiltene som henger rundt halsen på skilsmisseunger som pendler mellom mor og far på offentlig transport. Jeg vil ha en sånn t-skjorte! Jeg reiser alene. Punktum.

For en stund siden så jeg sånne t-skjorter på Oslo S, men hadde ikke penger og da jeg sjekka igjen i dag, var de borte. Desverre kom dameutgaven bare i lyseblått og babyrosa. Jeg ville gjerne hatt en i leopardtrykk eller ganske enkelt sort, men klart, det går jo ikke når det dreier seg om t-skjorter for damer.

Akkurat som i siste nummer av Tara der en artikkel presenterer oss for den nye trenden med varer og tjenester merket «kun for kvinner». En utmerket ide og tre geniale konsept: Et reisebyrå for single og gifte kvinner som vil dra på tur uten menn, et treningsenter der svette gubber ikke har adgang og et forlag kun for damer. Fett! Men hva skal barnet hete? Jo: «Jomfrureiser», «Trenigsenteret Felicia» og «Forlaget Silke». Wtf?

Hvorfor i all verden må «kun for kvinner» bety at vi må døpe produktene til de mest rosaklissete navn og vendinger vi kan fnne i ordboken? Hvorfor er det kult å kalle voksne damer på tur uten menn for «jomfruer» sånn på tull? Og det eneste positive jeg har å si om «Felicia» er at «hon försvann» i den sinnsykt vakre balladen «Felicia adjö» av kinoaktuelle Cornelis Vreeswijk. Men «Silke» tar tross alt kaka.

God litteratur kjennetegnes av motstand, silke av sin glatte, glinsende overflate. Silke er aldri mer enn skin-deep, kvalitetslitteratur skjærer deg inn til hjertet. Men litterær hjertekirurgi er vel kanskje ikke femi nok hvis «kun for kvinner» skal bety en gjeng rosalallende idioter som er mer opptatt av hvordan et bokomslag matcher klærne de har på seg, enn hva som befinner seg mellom permene? Hvor lettfordøyelig, glatt, rosa og lyseblått må et merkevarenavn egentlig være for å fortjene merkelappen «kun for kvinner»? Temmelig lettspydd, ser desverre ut til å være et kriterium.

Konseptet til forlaget Silke er jo knallbra: Kvinner leser mer enn menn, klart de fortjener et eget forlag! Det er navnet som gir meg hikke i synsnerven. Et slikt navn gir meg assosiasjoner til litteratur for intellektuelle bulemikere. Hva faen er det folk tror om oss damer egentlig? Det er nesten så en mistenker at det må være en mann som har klekket ut navnet!

Jeg tenker umiddelbart på en fuktig aften kort tid tilbake under en lanseringsfest hos Aschehoug forlag. I en røykepause ble jeg stående å diskutere forfallet i norsk forlagsbransje med Helle Vaagland som for tiden er mest berømt for å dra ned strømpebuksa på forsida til VG, men sånn til hverdags har hun gjort langt kulere ting enn det.

Blant annet var Helle medredaktør av antologien «Råtekst» i 1999 som var et tilsvar til den svenske boka «Fittstim». I «Råtekst» presenterer 19 unge kvinner sine historier og mellom sigarettdragene forteller Helle meg at de egentlig ville kalle boka «Utflod». Men det gikk altså ikke. Gud forby, mente forlaget. Og ikke et vondt ord om Aschehoug altså, de har tross alt et navn et forlag verdig i tillegg til at jeg har gitt ut flere bøker der og kommer med en ny en til våren, men reaksjonen fra Sehesteds Plass i Oslo var helt klart skikkelig «silke».

Skal vi først kjønnsdele et kommersielt kulturmarked så duger seff ikke seriøst kjønnspesifikke og udelikate begreper som «utflod», nei, da må vi frem med ord som «jomfru», «Felicia», «silke» eller til nød «rå». Og det på tross av at den eneste utfloden som kommer ut av kvinnekroppen i verdens mest likestilte land er lyseblå eller babyrosa – det vet vi jo fra utallige bindreklamer på TV! Kan dere førti pluss-kvinner vennligst samle dere i en ensartet gruppe til venstre, drapert i silke, mens dere gutta går til høyre og begynner å skyte på noe i skogen eller lese krim?

Nei, jeg vil at de skal ta den t-skjorten inn igjen på Oslo S! Jeg reiser alene. Helt greit at den bare kommer i rosa og blått, den er i hvert fall ikke laget av silke og med den på, slipper jeg vel å bli mistenkt for å ville reise på jomfrutur igjen, det må nok være godt over tjuefem år siden sist jeg kunne kalle meg jomfru med noen som helst form for autoritet. Ikke et vondt ord om Jomfrureiser heller altså, det er et fett konsept, men hva er nå egentlig et vondt ord? Jepp: «jomfru», «Felicia» og «Silke». Jeg får helt vondt.


10 Responses to “Jeg reiser alene”

  1. Kameleona
    21. november 2010 at 20:59 #

    Å spinne silke på noe betyr jo å få økonomisk fordel av noe… Så kanskje det er derfor. 😀

  2. Mi
    23. november 2010 at 11:02 #

    Hei Lene!

    Fra et nyfødt råskinn til et mer erfarent: Takk for at du bruker din stemme, hånd og karma til å dytte litt liv inn i livet.

    Som sagt: Inspirerende!

  3. Kjersti Botnedal
    23. november 2010 at 11:11 #

    Kul blogg! Snygg presentasjon av deg selv. Morsomt å lese noen – noe – som minner om å tenke.

  4. Elin Lindbæck
    23. november 2010 at 20:02 #

    Var du Grimstads første punker?

    • Lene Wikander
      24. november 2010 at 12:14 #

      Jepp, Elin – jeg var nok Grimstads første og muligens siste pønker. I hvert fall mente diakonen i Grimstad kirke at endetidstegnene ballet kraftig på seg da jeg troppet opp med glattskinna skalle og deklamerte at jeg ikke aktet å konfirmere meg i femtenårsalderen 😉

      • Elin Lindbæck
        17. desember 2010 at 10:52 #

        Huska at jeg syntes du var spennende og litt skummel, og utrolig modig,…….:-)Var noen år yngre enn deg ( i bibelbeltet )og du gjorde et utrolig inntrykk for jeg husker deg ennå.
        You go girl!

  5. Jorund Vigdal
    24. november 2010 at 11:47 #

    Kvinnens treningssenter i min by sier følgende: Vårt mål er å hjelpe deg til å bli den beste utgaven av deg selv! og navnet? Felicia!

    Gleder meg virkelig til neste artikkel av denne damen–

  6. Liv Nygaard Kjeilen
    5. januar 2011 at 01:02 #

    Bra! Jeg ønsker meg også en «jeg-reiser-alene» t- skjorte i leopardtrykk! Fram for kreative uttrykk i stedet for gamle,»vedtatte» trasigheter på trykk! Flott at du blogger for Tara! Kult når noen tar et sidesteg og setter spørsmålstegn..får oss til å tenke utenfor den politisk korrekte boksen. Mye kreativitet blir antakelig kvalt inni den boksen. Det er kanskje også her mange av landets «dameblader» befinner seg? På det samme, gjentakende, jevne og trygge… Er en redd for at noe annet ikke vil selge? De fleste ser fortsatt ut til å tro at retusjerte, syltynne modeller selger best. Er det slik?Takk til deg og Tara- redaksjonen som er villige til å prøve ut grensene. Som skjønner at vi alle er tenkende, unike individer. Lykke til videre! :) Hilsen Liv

  7. Charlotte Ehde-Eliassen
    9. desember 2013 at 18:44 #

    Kjære Lene
    Forstår din kommentar ang Jomfrureiser. Men jeg tror aldri jeg hadde hatt jobben fortsatt idag hvis jeg hadde kallet byrå mitt for Charlottes reiser? Fått så mye og fantastisk tilbakemelding på det navnet. Litt små fnisete ja, men det er en ting vi har felles som jenter; en gang har vi alle Vært det! Og navnet huskes og kunder finner oss når de plutselig trenger oss noen år etter de først hørte om oss. Det er svaret, oppmerksomhet og det får vi kvinner aldri for mye av. Klem fra sjefs jomfru

    • Lene Wikander
      12. desember 2013 at 10:09 #

      Haha ja jeg vet Charlotte! Også har jeg jo hatt noen deilige reiser med dere etter hvert jeg også så jeg får nok konkludere med at navnet skjemmer ingen i Jomrureisers tilfelle 😉

Leave a Reply